Lærerrollen, foreldrerollen og eleven
av Lagret under: eleven., foreldrerollen, lærerrollen, og on mars 31st, 2007I et nummer av bladet "Utdanning" fant jeg denne på trykk:
En skulle vøri lærer før i tida
Da skul ongan sitte pent å høre på
Da skreiv dom ned det lærern skreiv på tavla
og ingen datamaskin va å sjå
Så sang vi salmevers og hadde ti tel
å lære utaboks ti gode bud
Og va det vanskeli så svara lærern
førr lærern da… han va næst ette Gud
I friminutta sprang vi rundt å lekte
i skogen såg vi ekte trær og dyr
It´s learning – det va ennå itte laga
så vi fækk ti tel sagn og eventyr
En skulle vøri lærer før i tida,
Da ve-om´n bræinn og lyste dagen lang
Da klasserommet hadde fire vægger
og saligheta va et lærerfang…
av: Tore Hestbråten, Hamarøy
Sangen er flott, og den illustrerer en annen hverdag før i tida. Men den får meg også til å undres, hva har vi egentlig gjort med skolen siden "hine hårde daga?"
Jeg ser i dag at en stor del av de ungdommene som går ut av grunnskolen, mislykkes ved både første og andre forsøk i videregående. De passer ikke inn i A4-ramma, og takler ikke overgangen. De har en mulighet til å gi opp, og benytter seg av den.
Jeg ser også at aldri før har det vært delt ut flere ADHD-diagnoser, og aldri før har det vært flere unge uføre i dette landet
Særlig bekymringsfull er den sterke økningen i uførepensjonering av unge under 35 år som har funnet sted i 1990-årene. Den var nær tredoblet i en rekke kommuner fra 1992 til 1997, og den viktigste årsak til uføretrygd var nervøse lidelser.
Dette skriver Anders Goghstad og Tor bjerkedal i en artikkel i tidsskriftet.no.
Men hva er årsaken til dette da, og hvorfor er det flere og flere som ikke passer inn i vår samfunnsstruktur?
Jeg er lærer i ungdomsskolen, og jeg lurer ofte på om vi stiller for få krav til de unge? Er det for lettvindt, med dette lovverket rundt inntak, at alle har rett til skoleplass uansett resultat fra grunnskolen? Syr vi puter under armene på ungene våre?
Det er disse barna som om 20 år skal styre dette landet. De skal ha direktørstillinger, være journalister, politikere, jurister, lærere, leger etc. Gjør vi disse barna i stand til å takle disse utfordringene i dagens skoleverk?
Jeg leste for ikke lenge siden en artikkel om utviklingen i Norsk økonimi. Vi skal huske på at Økonomiens utvikling er bærebjelken i vårt velferdssamfunn. Artikkelen hevdet at om 15 år, forutsatt at utviklingen fulgte en gjevn kurve oppover, så ville vi i Norge mangle arbeidskraft på alle områder i samfunnet. Ikke bare realfagspersonell som i dag, men butikkmedarbeidere, akademikere, handverkere etc… alle profesjoner vile mangle folk. Hva vil da skje?
Vi vil ikke være i stand til å produsere et brutto nasjonalprodukt som vil kunne bære vår levestandard. Og det mens en fjerdedel av arbeidsstokken er erklært ikke arbeidsdyktig. Jeg og hvermansen som er i arbeid vil antagelig få estimert en pensjonsalder på ca 75 år…
Forstår vi barna våre i hjel? Er vi som foreldre nok til stede i barna våre sine liv? Og hvem har ansvaret for oppdragelse, forventning og oppmuntring til våre barn? Er det jeg som Mamma hjemme til mine to, eller er det jeg som lærer til andres barn? Vil det fungere at jeg som lærer legger forventning og føring for mine elever, hvis det ikke gjøres i samme målestokk i hjemmet?
Jeg opplever å spørre mine elever om leksene følges opp hjemmefra. Om foreldrene spør om de har lekser og om de gjøres. Over halvparten av elevene svarer at hvis de sier nei, selvom de har lekser, vel så maser ikke foreldrene noe om det. Når jeg spør om foreldrene ber om å få se hva de holder på med på skolen, prosjekter, eller det de gjør i matematikken, så svarer de at "nei, det har de da aldri spurt om".
Har vi som foreldre det for travelt til å følge opp barna våre? Det er da vårt ansvar å gi de ballast… er det ikke?