Lin`s Lune Hule

Jeg husker så tydelig, som om det var i går, selvom det skulle være en måned og fire dager som mangler på to år, at du sa du hadde forelsket deg. Men det husket ikke du, du var bare redd for å si det igjen i en gitt situasjon, så du kunne ikke sette deg selv i den situasjonen. Men hvis du ikke elsket, kunne du jo ikke komme til å si det, eller er det ikke sånn det er likevel?

Jeg husker helt tydelig at du sa jeg var den flotteste som fantes blant jenter, at du var stolt over å kjenne meg, men du husket ikke det. Betyr det at jeg ikke var det likevel, for hvis jeg var så flott, måtte du jo se det hele tiden? Eller er det ikke sånn det er likevel?

Jeg husker så tydelig at du ringte meg hver dag og sa du var glad for at jeg var der for deg, at det var godt å snakke med meg, men da du ville gå videre sa du at jeg tok for mye av din tid, at det var som å leve et liv på siden av det du ønsket og at du ikke ville møte meg for å si det som skulle sies, og skilles på ordentlig. Bare bli borte, var det ikke godt at jeg var der likevel?

Jeg synes så tydelig å huske at du var der, men kanskje jeg ikke har kjent deg likevel?  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende