Ekte Kjærlighet Finnes Det?
av Lagret under: kjærligheten on januar 6th, 2006I jula, satt jeg stadig og leste om mennesker som var alene, mennesker som savnet noen, og som ønsket seg ekte kjærlighet i julepresang. Jeg var vel selv en av de, som halvt i fleip ønska meg drømmemannen til jul, og derfor lurer jeg egentlig på, nå som halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse, og det moderne mennesket bytter partner flere ganger i ti-året… Finnes da den ekte store kjærligheten, eller er premissene for å holde ut med en og samme partner gjennom et helt liv borte?
Jeg har jobbet på sykehjem, og har sett mennesker som har vært gift med hverandre i 70 år, fremdeles ha et snev av forelskelse i seg. De holder hender, gir hverandre små hemmelige kjærtegn, og bruker kjærlig retorikk overfor hverandre. Jeg har hørt menn som har passert 90, fortelle om sitt første møte med sin kone da de var 18, på en sånn måte at tårene har trillet hos meg. Så jeg vet at for den generasjonen var det mulig.
For min foreldregenerasjon er også oddsene høyere for at de faktisk vil bli gamle ilag. Hvorfor er det da så vanskelig å få dette til å gå i hop for vår generasjon? Er vi bortskjemte, eller mangler vi forutsetninger? Eller er det rett og slett blitt vanskeligere å leve i lag, ettersom rollene våre i hjem og samfunn er blitt mindre klare? Og hva skjer med følelsene? Kan de virkelig bare bli borte?
For å se på utviklingen av kjønnsrollemønstret igjennom tre generasjoner, så var det for min bestemor å gifte seg, få barn og stelle hjemme som var det viktigste. Egen suksess måltes i om barna skikket seg eller ikke. Man skulle ikke meske seg i materielle eiendeler, men være nøktern og sparsom. Ellers ble man ansett for å ville være fin på det. For Mamma var det å gifte seg, få barn og være hjemme til barna var store nok til at hun kunne jobbe deltid. Suksess måltes både i barnas ve og vel, samt hvor godt mannen tjente, og at de hadde råd til det lille ekstra. For oss jenter, er det å utdanne seg som er ponget. Vi skal nødvendigvis ikke gifte oss, men det er greit å få et barn eller to. Har vi familie skal vi være superkvinner som jobber 100%, er 100% til stede for barne, klarer husarbeid, fritidsaktiviteter, og suksess måles i egen og manns inntekt, og hvor mye vi eier utad. Huset skal være stort, bilen skal være ny, og TV-en skal være 50" Flatscreen som henger høyt. Motsatt gjelder det samme for mannen.
Vi skal også realisere oss selv i et forrykende tempo, med kursing, utenlandsreiser, jenteturer, gutteturer… Alt er liksom så utrolig mye viktigere enn familien og det vi har hjemme… Hva skjer så med den store kjærligheten? Har vi egentlig tid til å ta vare på hverandre og forutstningene for at kjærlighet skal vedvare da?
Den store store kjærligheten er jo et av de store målen for mennesket. Det å oppnå å bli elsket av en vi selv elsker, er definert som noe av det beste vi kan oppleve i livet… Hvorfor blir den ikke prioritert når vi først finner den?