Har jeg en midtlivskrise???
av Lagret under: midtlivskrise on februar 4th, 2007
OK det var vel å ta litt vel hardt i, ettersom jeg bare er 33 og har store ambisjoner om å lever forbi de derre seksogseksti… Det er jo da jeg skal ligge i leopardbikini, bare underdelen, og den skal være av typen stringtanga, på ei strand ett eller annet sted i verden. Konstant småpussa på rødvin, og nyte at alle bekymringer er vekk. Jeg skal klapse meg på rynkete sideflesk og virkelig tro på kelneren som blunker for ekstra tips, og sier hvor lekker jeg er…
Men det tar jo ei stund å komme dit. Før det skulle jeg jo helst ha kommet meg en snartur på byen. Eller fem, ja kanskje til og med ti. Men der finnes ingen lyst, eller energi til å gjøre det. Jeg kjenner bare at når mine venninner prater om lørdagskvelden… noe som også kommer til å skje i kveld, så hadde jeg HATT lyst… i fortidsform. Men hadde jeg lyst da jeg ble spurt? Neh… Hjemme med en dårlig film, litt colabrus og muligens snacksrester etter ungene. Det er lørdagskvelden sin det.
Også har jeg kjøpt meg trimsykkel. Sykler ei halv mil hver dag, og når jeg ser meg rundt, så er det de damene som har levd noen år som gjør nettop det. Man merker tidens tann på skrotten, og skal liksom rette det opp. Eller en siste krampetrekning før man må innse at det enten er kniven eller aksepten som gjenstår… Kan hende krampen gir seg allerede i Mars, ettersom vi er litt for nærme nyttår til å kunne si noe sikkert om motivasjonen.
Karrierevalgene står også litt i fokus om dagen. Gjorde jeg riktig da jeg valgte å bli Pedagog? Skal jeg tilbringe resten av livet i bekymring over unger, foreldre, tidspress og emneplaner? Når blir jeg utbrendt fordi teknologien tar innersvingen på meg, og endringene kommer så fort at jeg føler at utdanninga mi er gått ut på dato, slik mange lærere av den eldre garden har erfart de siste ti årene? Nåh, så får trøsta være at data må da være data? Hvor mye mere data kan det bli før jeg ramler ut? Neida jeg har bestemt i mitt indre at det får være som å kunne sykle… har en først lært det… Bare ikke motsi meg!
Også var det det der med mannen med stor M. Fytterakkern så sær man blir av å bo alene. Hvem skal klare å bære over med meg? Jeg gjorde jo et forsøk på å legge meg ut for salg her i sommer, i håp om at jeg skulle ha selskap når mygga beit, men 400 svar ble i meste laget. Pen og smart og fin og i det hele tatt var jeg visst, og det var jo greit å få vite det! Jeg pakka sammen hele mailen og bestemte meg for at han som absolutt ikke ville ha meg, var mannen i mitt liv, og sånn er visst ståa enda. Trygt og greit… Hva gjør man med sånt da?
Om jeg ikke har en midlivskrise, så kan det hende det er psykologen neste, for etter 6 års utdannelse må da en sån karikatur ha les noe lurt et sted som han kan knipse frem, for å få til ei utvikling hos selv meg? Og nå spør du sikkert… “Er du virkelig så misfornøyd med livet?” Og la svaret du får forundre deg mest av alt… Nei jeg er ikke det. Jeg er faktisk såre fornøyd.
God søndag kjære venner 