Lin`s Lune Hule

Som simonsen06 så fargerikt beskriver, diskuterer vi alle heftig (og tvilsomt herlig) dette med liv og levnet, jobb, unger, kjærlighetsliv eller mangel på det, håpløse menn og troll til kjerringer.

Men vi kommer liksom ikke videre i livet. Jeg for eksempel endte opp som lærer. Jeg burde jo vært ingeniør. Tenk å hatt for seg sotre beregninger, puslet med tallene og fått de til å bli vakre broer, digre bygg og annet flott. Mens i virkeligheten er tallpusleriene mine begrenset til ungdommer som for det første ikke skjønner vitsen for de skal ihvertfall IKKE bli ingeniører, og for det andre syns du er umåtelig fjern som valgte å studere møkka.

Simonsen06 ler godt og sier humoristisk at vi er patetiske. Javisst er vi det. Midt i all denne herlige patetismen, så bekymrer det meg at jeg har 30 år igjen i yrkeslivet. Jeg velger å ikke se muligheten for at hvis jeg bruker 3 av disse 30 årene så kan jeg faktisk bli ingeniør. Men sukk…

Og jeg drømmer om at der ute ett sted så fins det kanskje en kar som faktisk vil ha meg. En som kan holde rundt meg, og fortelle meg at jeg er fantastisk vakker, selvom alle ser at det er reinspikka løgn. En som trøster, og kanskje står opp med ungene en lørdag i måneden sånn at jeg kan sove, fordi han syns jeg fortjener det. En som kan bli glad i meg fordi jeg er ei ok jente. Men da måtte jeg jo gjort noe selv. Våget meg ut på glattisen, og kanskje turt å starta på den der prosessen med melding eller ikke, ringe eller ikke, og ikke blitt vetttskremt av å føle noe. Og det… neh det gidder vi ikke … Dobbelsukk…

Og jeg selv da? Komme meg ut, når det er så godt og varmt inne? Drikke øl i helgen når man blir så fyllesyk? Altså kunnen jeg jo fått oppfylt de fleste av mine drømmer om jeg gikk inn for det. Men så er det å finne orket til å endre livet da. Tenk om jeg mislyktes… eller enda verre, hva om jeg lyktes? Og jeg måtte endre min tilværelse. Jeg er jo glad i disse snørrhovne ungdommene, mens som ingeniør måtte jeg bare forholde meg til en hel haug kjekke snekkere. Det er nok ubehagelig. Og han der drømmemannen… før eller siden ville han nok helt sikkert sitte i makkotrøya si og tøfler og drikke øl på lørdagskvelden uten å ofre loslitte meg ett eneste blikk.

Jeg har det jo ganske greit som jeg har det. Hvorfor streve da?  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende