Lin`s Lune Hule

Er det ikke rart med gamle minner? De kan være borte i årevis, før en lukt, en hendelse eller en stemme fra fortiden setter deg mange år tilbake. I dag ringte telefonen…

Jeg ser undrende på telefonen, et fremmed nummer, blir formell i stemmen og sier "Ja.. d e ho Lin" med spørrende stemme. "Eh… hei…" kommer det. "Jaaa hei du" spør jeg igjen. "Hei… (pause)" og jeg kjenner en fornemmelse bre seg i magen… "Hei" sier stemmen igjen og jeg blir varm. Jeg kjenner den stemmen. Et helt tiår forsvinner og jeg er 22 år og nyforelska igjen. "D e han xxxx som ringe, æ har tenkt så masse på dæ i det siste, fikk nummere ditt hos ho xxxx. Har du det bra?" Jøss tenkte jeg , og minnene får fritt spillerom. Jeg fortelle at visst har jeg det, og at jeg syns det var det beste som kunne hendt den dagen, at han ringte.

Jeg sitter nå og tenker meg tilbake en ti års tid. Lengsel og forelskelse, latter morsomme påfunn, vi hadde det strålende sammen vi to. Hvorfor det ble slutt husker jeg ikke helt, men det er ikke viktig akkurat i dag. I dag er en to timer lang samtale, etterfulgt av ei tekstmelding som så "så godt å høre stemmen din igjen" Gull verdt.

Gutten har klart seg utmerket i livet. Riktignok ikke funnet den store kjærligheten og like barnløs som for ti år siden, men en flott utdannelse og en trygg og god jobb. Leilighet i hovedstaden, og flybillett hjem til jul.

Tanken på artige påfunn, romantiske små turer, små kort som jeg har tatt vare på, lukten av "farenheit" parfyme, og en blond pannelugg. Og tenk jeg har ikke tenkt på han på mange år. Jeg visste ikke engang hvor han bodde.

Så inderlig godt med en kjent gammel stemme fra ei lykkelig tid. Så morsomt å høre at han hadde det bra, og så underlig at det var viktig for meg etter alle disse årene, uten at jeg hadde tenkt så mye over det. Vi glemmer aldri de menneskene som virkelig har betydd noe. Minnene legger seg til dvale bare, og når de blir hentet frem er de like soleklare som om de var fra i går.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende