Menneskelige relasjoner
av Lagret under: relasjoner, venner on november 18th, 2005Er ikke relasjonene vi knytter i livet merkelige? Noen så sterke at de ikke kan brytes uansett svik, andre så skjøre at de er borte ved en liten misforståelse… Er relasjonene viktigere eller mindre viktige i 2005, når vi har alt, når materialismen er i høysetet og annehver familie oppløses?
Jeg har nådd å bli 32 år gammel. Med litt overmot kan jeg fastslå at en tredjedel av livet mitt er levd. Jeg har ikke noen form for livskrise, men etter en telefonsamtale med ei nær venninne idag, har jeg tenkt over relasjonene i livet mitt, og hvor viktige de er.
Jeg har knyttet mange relasjoner opp igjennom. Alt fra kjærester som kom og gikk, samboere, et rakna ekteskap, foreldre og familie, barna mine… og de nære gode vennene mine.
Noen venner er til og fra. Noen er distant, og faller mer inn under kategorien bekjentskaper, mens noen igjen er så nære at de vet alt om meg, alle mine drømmer, alle mine lengsler, all min styrke, og alle mine svakheter. De vet hva de kan forvente av meg, og kan blåse av meg når jeg er teit, og si "jammen det er typisk henne"… og le litt av meg. De tilgir og trøster og lar meg være meg. Og jeg er akkurat slik mot dem.
Noen tåler jeg ingenting i fra, og freser bare de ser skjevt på meg, uten at de egentlig noen gang har gjort meg noe. Kjemien er ikke der… og hvorfor er det slik? At noen kan man tilgi hva som helst, mens atter andre ingenting?
Å bygge nye relasjoner, beror på hvorvidt man liker et menneske eller ikke… Hva gjør at man liker noen da? Jeg har "sett gjennom" vennegjengen min. Der fins alt fra høyt utdanna mennesker med 6-7 år på universitet, til husmor med 9-årig grunnskole og knapt nok det… Og alle kan de tilføre meg noe, lære meg noe og er givende for meg å tilbringe tid sammen med, så bakgrunn er ikke et kriterie. Dermed er vel også like-barn-leker-best-prinsippet motargumentert. Hjelp til livets vanskelige tider går likt begge veier ettersom situasjoner oppstår, så omsorgsfaktoren er like høy for de fleste. Vel og merke er noen straks mer uheldig enn andre, men sånn stort sett. Økonomisk er forskjellene store, og statusen er ulik for alle. Noen er gift andre skilt. Noen er singel for 10. året, noen barnløs, andre har fire barn, noen er homofile etc, etc… Etnisk bakgrunn fra Kautokeino til Madagaskar.
Så det finnes ingen likhetstrekk, eller særskilte ulikhetstrek som skulle tilsi at vi som mennesker skulle tiltrekkes av hverandre og bli venner. Og hvorfor tåler jeg ikke synet i den nye kjæresten til en av venninnene mine? Han er rett og slett ikke spiselig for min del, mens andre i gjengen syns han er koselig. Vi går bare ikke overens, men jeg kan ikke sette fingeren på noen egenskap som gjør det…
Er relasjonsbygging ren skjær vitenskap da? Naturfag, kjemi og fysikk? Tja mangt kan en undre seg over en kaffe på fredags formiddag!
God Helg til Alle!